Religious Otherness and National Identity in Scandinavia, c. 1790–1960

I boken "Religious Otherness and National Identity in Scandinavia, c. 1790–1960" tar forfatteren for seg hvordan religiøse grupper, særlig jøder, mormoner og jesuitter, ble oppfattet som fremmede og konstruert som politiske, moralske og nasjonale trusler i Skandinavia i ulike perioder mellom ca. 1790 og 1960. Sentrale spørsmål som boken adresserer, er hvem som artikulerte disse oppfatningene, hvordan trusselen ble fremstilt, og i hvilken grad dette påvirket statens politikk overfor disse gruppene. Det legges særlig vekt på Norge, hvor Grunnloven av 1814 inkluderte et forbud mot jøder (som ble opphevet i 1851) og jesuitter (som ble opphevet i 1956). Mormoner ble også nektet status som en lovlig religion inntil religionsfrihet ble kodifisert i Grunnloven i 1964. Forfatteren fremhever hvordan konstruksjonen av religiøse minoriteter som samfunnstrusler påvirket definisjonen av nasjonal identitet i hele Skandinavia, fra slutten av 1700-tallet og langt etter andre verdenskrig. Hovedargumentet er at jøder, mormoner og jesuitter ble konstruert som 'anti-borgere', som motsetninger til hva det betydde å være 'god'.