På slutten av 1600-tallet fikk folkelesninger av middelalderen i Det hellige romerske riket en oppmerksomhet som aldri før hadde vært sett. Ledere innen akademia, som Johann Schilter (1632–1705), samlet og redigerte det eldste tyske skriftmaterialet fra en ny integrert og polyhistorisk tilnærming, som fokuserte på juridiske, historiske og sakrale tekster samtidig. Denne studien tar for seg Schilters utgaver for å utforske brytningstiden i tidlig moderne tysk filologi, der studier av tysk rett, middelalderhistorie og germansk språkhistorie ble vevd sammen. Hovedfokuset ligger på hvordan den kulturelle og sosiale konteksten i perioden påvirket utseendet og innholdet i tidlige utgaver, noe som frem til nå har blitt lite belyst i forskningen. Studiet tar for seg både de fremmende og begrensende faktorene som preget produksjonen av disse tidlige utgavene, og gir et nytt perspektiv på Schilters bidrag, som i lang tid har vært underkjent.
