Ambiguitet, forstått som to eller flere mulige betydninger, betraktes som et kjennetegn ved moderne kunst og litteratur. Dette fenomenet karakteriserer det som Umberto Eco omtaler som 'åpen kunst', og det oppstår gjennom 'distraktive taktikker' (Wellershoff) og strategier som skaper usikkerhet. Selv om ambiguitet blir sett på som et 'paradigme for moderniteten' (Bode), er det en viss skepsis knyttet til bruken av dette i den pre-moderne perioden. Tidligere forskning har vært preget av overbevisningen om at ambiguitet var fraværende i pre-moderne tider; ifølge de gamle retorikkens regler ble ambiguitet ansett som en unngåelig feil (vitium) og et brudd på kravet om klarhet (perspicuitas). Denne boken har som mål å revurdere den antatte 'fraværet av ambiguitet' i den pre-moderne epoken. Finnes det klare eksempler på bevisst benyttet (intendert) ambiguitet i antikken? Er ikke orakler og gåter, Palinode av Stesichoros, Sokrates (Phaedrus), samt de dissoi logoi i retorikken, og ambiguitetene i tragediene, alle relevante eksempler på dette?
