Da EU-medlemslandene signerte Lisboa-traktaten i 2007, var de uvitende om de mange krisene som skulle ramme dem i årene som fulgte. I stedet for den planlagte konsolideringen av en union som nettopp hadde gjennomgått en betydelig modernisering og den største runden med utvidelser, har EU siden da måttet håndtere en rekke politiske, økonomiske, sosiale, juridiske, helse- og til og med militære kriser, som har hatt store konsekvenser både innenfor og utenfor sine grenser. Denne tiden med polykrise har ført til endringer på mange nivåer: Over hele kontinentet og i ulike fora for europeisk supra-, trans- og internasjonalt samarbeid, har etablerte institusjoner, regelsystemer og normative rammer blitt satt spørsmålstegn ved, samtidig som maktbalanser har vært i endring. I lys av denne situasjonen har aktører fra sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle sfærer søkt etter nye måter å takle de mange presserende problemene de står overfor, enten gjennom intensivert samarbeid eller gjennom andre tilnærminger.
