Forskningen om tragedien i den klassiske modernismen er ikke bare sparsom, den følger også overraskende konstante spor i sin oppfatning. Det hevdes ofte at tragedie og modernitet er uforenlige, og at deres tilknytning er motsigende, noe som gjør litteraturfaglige undersøkelser av dette temaet lite verdifulle. Denne tilsynelatende enkle fortellingen, som i stor grad har vært påvirket av Peter Szondis teori om moderne drama, har imidlertid overskygget kompleksiteten i dagens situasjon – både når det gjelder teoriene om tragedien fra den aktuelle perioden og den dramatiske produksjonen. Den foreliggende studien utfordrer denne grunnleggende antagelsen og viser hvordan tragedie og tragedieteori, med utgangspunkt i samtidsdramatikk og teateressays, spesielt gjennom verk av Henrik Ibsen, Frank Wedekind og Hugo von Hofmannsthal, representerer et sentralt diskusjonsområde for programmene tidlig moderne tid, samlet i figurene av frigjøring.
