I 'De kaller meg ulven' tar Zeshan Shakar leserne med på en gripende reise gjennom barndommens utfordringer og realiteter. Når hovedpersonen mister sin mor, blir han konfrontert med en hard sannhet: hans foreldre, til tross for livslang innsats og utrettelig arbeid, etterlater seg nesten ingenting. Han reflekterer over hva som kunne vært, og opplever en dyp følelse av urettferdighet. Det er spesielt smertefullt for ham å innse at hans norske liv og kultur står i kontrast til det han føler han burde hatt; som en hytte i den norske villmarken, et symbol på trygghet og tilhørighet. I stedet sitter han igjen med minner fra sin fars oppvekst i Pakistan og sin mors røtter i Finnmark. Nå, når faren bestemmer seg for å returnere til hjemlandet, står hovedpersonen igjen med en brennende lengsel etter eierskap og stabilitet, et skrått billede av hva det vil si å vokse opp i et delt samfunn. Denne romanen utforsker temaer som identitet, arv og de dyptfølte håpene og drømmene om en bedre fremtid.
