Mønstre og mønstringer - både cellulære, himmelske, sosiale, politiske og personlige - spinner og vever seg gjennom Paula Meehans nyeste diktsamling. Fra det mytiske til det hverdagslige retter hun sitt blikk mot de sammenvevde livene til mennesker - hennes egne, hennes familiemedlemmers, samt den menneskelige økologien i hjembyen Dublin. Samtidig undersøker hun hvordan mønstrene i den ikke-menneskelige verden utfolder seg. Meehans velkjente trang til å velsigne og vise empati er til stede, men disse diktene bærer også preg av en tydelig erkjennelse av at menneskets perspektiv verken er privilegert eller overlegent. Hun er klar over at mye, om ikke det meste, av tilværelsen er likegyldig overfor våre altfor menneskelige dramaer. Likevel bærer utforskningen av familie, hennes egen dødelighet, og skjebnene til langvarige beboere i bygårdene et preg av en hardnakket menneskelig utholdenhet som til tider kan være heroisk, til tider tragisk - og som av og til overskrider det menneskelige. I tillegg til nye dikt, integrerer denne samlingen 'Museum' (2019), en sekvens som beriker helheten.
