I løpet av de siste årene har det oppstått en bemerkelsesverdig bølge av teikneseriebøker som utforsker temaer som fortid, minne og identitet. Forfattere som Art Spiegelman har dykket inn i andregenerasjonens erfaringer fra Holocaust, mens Joe Sacco har skildret historiske konflikter i Bosnia og Gaza. Marjane Satrapi deler sine opplevelser fra oppveksten i Teheran under revolusjonstiden, og Alison Bechdel utforsker spørsmål knyttet til seksuell legning. Teikneseriebiografiar har ikke bare beriket sjangeren, men også gitt oss nye perspektiver på hva denne kunstformen kan romme, som Steffen Kverneland påpeker. Videre har teikna filmar som Ari Folmans 'Vals med Bashir' tatt oss med på en reise gjennom individuelle og kollektive traumer, ofte med klare bånd til litteraturens tradisjoner. "Den dokumentariske teikneserien" av Øyvind Vågnes tilfører en dypere forståelse av hvor kompliserte slike verbale og visuelle uttrykk kan være, samt hva de kan oppnå når de kombinerer kunstnerisk dyktighet med en kraftfull fantasi for å formidle virkelige hendelser. Boken stiller viktige spørsmål som hvordan disse kreative fortellingsformene er konstruert, og hvilke estetiske, etiske og politiske implikasjoner de bærer. Med grundige analyser av sentrale dokumentariske verk gir Vågnes leserne et nytt perspektiv på denne unike sjangeren.
