I boken 'Den vennlige vikingen' utforsker Jón Viðar Sigurðsson hvordan vennskap og bånd mellom mennesker var av avgjørende betydning i vikingtid, tidlig middelalder og høymiddelalder. Mens stereotype oppfatninger ofte fremhever ættesamfunnet som den dominerende strukturen, argumenterer Sigurðsson for at det var vennskapet som utgjorde det mest sentrale sosiale båndet i disse samfunnene. Gjennom vennskap og allianser ble samfunnet organisert, og utviklingen av disse relasjonene var dynamisk, med stadig skiftende innhold og partnere. I en tid preget av manglende sentral makt, ble det essensielt å etablere gjensidige lojalitetsbånd som gikk utover familien. Gaver og festligheter fungerte ikke bare som symboler på vennskap og lojalitet, men også som verktøy for å sikre støtte i konfliktsituasjoner. Boken gir et nytt perspektiv på hvordan disse båndene formet det politiske landskapet og hvordan festene og gaveutvekslingen var sentrale elementer i intrikate maktspill.
