I "Desperasjonsanimasjon" tar Silje Linge Haaland leseren med på en tankevekkende reise gjennom språkets og eksistensens mangfold. Diktningen hennes utmerker seg ved en imponerende billedrikdom, hvor fortvilelse og stagnasjon veves sammen med ekstase, lidenskap og glede. Boken tar for seg den moderne tids uendelige og ofte motstridende informasjonsflyt, hvor begrepet 'animere' blir sentralt — en gest mot å gjøre det levende, men også en påminnelse om illusjonens natur. Haalands tekster viser den dype omsorgen for å bevare det som er verdifullt og utforsker hvordan man kan orientere seg i en tilstand av desorientering. I hennes dikt imiteres og famles det etter ulike fellesskap, og alle aspekter av livet trekkes inn i denne 'desperasjonsanimasjonen'. Diktningen reiser spørsmål, fremhever begynnelse og tap, og beskriver endringer i både handlinger og situasjoner. Det å eksistere blir dermed et tema for forhandling og refleksjon. Anmeldere har bemerket at Haalands verk er gjennomsyret av sitater og allusjoner, men at hun samtidig lykkes med å skape en unik poetisk stemme og en retorisk fleksibilitet som fanger oppmerksomheten. Ikke siden Georg Johannesens "Ars Moriendi" og "Ars Vivendi" har norsk poesi utvist en slik evne til å skildre livets og dødens kunst med en så bemerkelsesverdig intensitet.
