Fotballstjerne. Alenepappa. Og en gang, for lenge siden, min. I flere år har jeg forsøkt å glemme Ford Ellis. Hadde han bare holdt seg unna Montana, ville jeg kanskje klart å slette minnene om hans intense blå øyne og hans robuste smil. Det var enkelt å unngå ham når jeg bare så ansiktet hans på ESPN, og en fjernkontroll kunne løse det problemet. Men så ble selvfølgelig min sjef nødt til å ansette Ford som ny hovedtrener for Treasure State Wildcats. Ikke bare må jeg nå se ham på sidelinjen denne sesongen, men å unngå ham vil være umulig siden vi nå jobber sammen. Kanskje jeg ikke har glemt Ford. Kanskje jeg fortsatt drømmer om hva vi kunne blitt. Kanskje han heller ikke har glemt meg. Men de mange «kanskjeene» vil ikke endre på det faktum at vi aldri var ment å være sammen. Kanskje han en gang var min. Men fra og med i dag vil jeg kun kalle Ford Ellis for Coach.
