«Artaud the Mômo – and Other Major Poetry» representerer Antonin Artauds mest ekstraordinære poetiske verk fra en intensiv periode mot slutten av livet hans. Boken er skrevet i tiden etter hans tilbakekomst til Paris i 1946, etter ni år i franske psykiatriske institusjoner, og frem til hans død i 1948. Artaud utfører en enestående anatomisk granskning gjennom muntlig språk, der han forestiller seg nye gestuelle fremtider for den menneskelige kroppen, kuttet opp i fragmenter. Med svart humor belyser han også sin egen status som den foraktede, barneaktige mannen fra Marseille, kjent som «mômo», et selvnavn som har fascinert Jacques Derrida i hans skriving om dette verket. Artaud veksler mellom ekstremt irreligiøs obskønitet og delikate beskrivelser av sin umiddelbare fysiske sanseopplevelse og følelser av ensomhet. Bokens femdelt sekvens avsluttes med Artauds bitre fordømmelse av psykiatriske institusjoner og det fundamentale konseptet om galskap. Denne utgaven er oversatt av Clayton Eshleman, en anerkjent maestro innen oversettelse av Artauds verk. Dette utgjør den aller første utgaven av dette unike poetiske arbeidet.
