Siden starten på 1990-tallet har kunstnerisk forskning anerkjent seg som et nytt format innen utdannings- og institusjonspolitikk, estetikk og kunstteori. Dette konseptet har nå sprunget ut i nesten alle kunstneriske sjangre, fra installasjoner og eksperimentelle former til samtidsmusikk, litteratur, dans og performancekunst. Imidlertid, til tross for sin utvikling under begreper som "kunst og vitenskap", "vitenskapskunst" eller "kunstvitenskap" - som alle nevner begge disipliner i samme åndedrag - har kunstnerisk forskning ofte befunnet seg i konkurranse med akademisk forskning, uten at dens eget forskningsbegrep har blitt tilstrekkelig avklart. Manifestet som presenteres i denne boken tar sikte på å løse dette problemet og forsvare begrepet «kunstnerisk forskning». Videre argumenterer manifestet for det radikale potensialet i kunstnerisk forskning mot dem som altfor forsiktig leker med universitetsformater, og som ønsker å knytte sitt arbeid til vitenskapelige prinsipper. Målet er å fremheve autonomien og den særegne intellektualiteten i kunstnerisk forskning, uten å søke å rettferdiggjøre dens legitimitet eller tilpasse seg.
