I denne boken, som er den 18. serien av Reiner Schurmanns forelesninger, utforskes Nietzsche's komplekse forhold til Kant. Nietzsche anerkjente Kant for å ha 'utslettet sokratismen' ved å vise at idealer er i stor grad uoppnåelige, samt for å ha konfrontert den dyptgripende desparasjonen av sannhet. Disse trekkene er også sentrale i Nietzsche's eget tankesett. Samtidig forble den eksistensielle filosofer kritisk til Kants ideer. Dette bindet av Schurmanns forelesninger går i dybden på Nietzsche's ambivalens mot Kant, og setter særlig fokus på Nietzsches påstand om å ha satt en stopper for den tyske idealismen, sett i lys av den Kantiske transcendental-kritiske tradisjonen. I stedet for å bare sammenligne de to filosofene, gir Schurmanns forelesninger oss innsikt i konsekvensene Nietzsche trakk fra Kants konsepter, samt den bredere horisonten hvor Nietzsche’s ideer oppstod og hvordan de best kan anvendes. I følge Schurmanns skarpe analyse: dersom Nietzsche virkelig var 'fatal' for vestlig filosofi, slik han selv påstod, var det i stor grad på grunn av den kantiske transcendental tenkningen.
