Immanuel Kant, en tysk filosof og sentral tenker fra opplysningstiden på 1700-tallet, skrev "Kritikk av dømmekraften" i 1790 for å utdype sine tanker om estetikk. Denne boken, ofte omtalt som den "tredje kritikken", følger etter Kants "Kritikk av ren fornuft" fra 1781 og "Kritikk av praktisk fornuft" fra 1788, og fullfører dermed hans kritiske prosjekt. Boken er delt inn i to hoveddeler; den første om estetisk dømmekraft, og den andre om teleologisk dømmekraft. I "Kritikk av dømmekraften" analyserer Kant den menneskelige opplevelsen av det vakre og det sublime. Han undersøker en rekke faktorer som påvirker vår forståelse av estetikk: fra kunsten og naturens innflytelse til den menneskelige fantasiens rolle, fra smakens objektivitet til grensene for representasjon. Videre utforsker han sammenhengen mellom estetikk og moral, aversjon og originalitet. I den andre delen tar han for seg teleologiske vurderinger, som handler om å vurdere ting i forhold til deres formål, og hevder at mennesket er det ultimate formålet.
