Den andre av Immanuel Kants tre kritikker, 'Kritikk av praktisk fornuft', utgitt i 1788, regnes av mange som et av de mest betydningsfulle verkene innen moralfilosofi som noen gang er skrevet. Denne boken kommer flere år etter hans første kritikk, 'Kritikk av ren fornuft', og tar for seg Kants synspunkter på moralfilosofi og hva det innebærer å være god og etisk. I verket utforsker Kant sin filosofi om det kategoriske imperativ, en generell regel for atferd som kan anvendes universelt. Han argumenterer for at et kategorisk imperativ må veilede enhver maksime man etablerer for å håndtere beslutninger med moralske implikasjoner, slik at man kan være moralsk god og ta etiske valg. Kant understreker at motivasjonen for å handle godt, en lengsel etter å følge plikter og æreskoder, er avgjørende for å være et godt menneske. Hans ideer om hvordan man avgjør om noe er moralsk godt, og hvordan barn og studenter kan læres opp i moral, har fortsatt å være innflytelsesrike den dag i dag.
