Mellom 1940 og 1945 mistet førti tusen pasienter livet i franske psykiatriske sykehus. Vichy-regimets «myke utryddelse» førte til at pasienter døde av kulde, sult eller mangel på omsorg. Imidlertid, i Saint-Alban-sur-Limagnole, en liten landsby i sentrale Frankrike, var det ett psykiatrisk sykehus som prøvde å motstå denne tragedien. Med hjelp fra lokalsamfunnet samlet personalet mat og arbeidet ikke bare for å holde pasientene i live, men begynte også å revurdere de praktiske og teoretiske grunnlagene for psykiatrisk behandling. Bevegelsen som oppstod i Saint-Alban ble kjent som institusjonell psykoterapi, og skulle få en dyp innflytelse på fransk tenkning etterkrigstiden. I boken «Disalienation» undersøker Camille Robcis den historiske, intellektuelle og psykiatriske betydningen av etikken som ble formulert i Saint-Alban, ved å utforske sentrale tenkere innen bevegelsen, inkludert François Tosquelles, Frantz Fanon, Félix Guattari og Michel Foucault. Robcis' studie, som er forankret i historien til ett enkelt sykehus, trekker på et bredt geografisk perspektiv og setter søkelyset på de ideene som formet en epoke.
