Hvordan opprettholder man et vennskap når Alzheimers har stjålet det felles grunnlaget av språk, minner og erfaringer som forener dere? I kortfattede, skarpt tegnete øyeblikk dokumenterer Sylvia Molloys "Dislocations" den gradvise tapet av en elsket venn, M.L. Dette tapet skjer på både forventede (glemte navn, glemte øyeblikk) og smertefullt overraskende måter (tilbakegangen til et formelt, korrekt spansk fra deres tidligere delte talemåte). Det finnes også øyeblikk av undring – M.L. kan ikke lenger finne ordene for å si at hun er svimmel, men kan likevel oversette denne meldingen fra spansk til engelsk når den formidles av en venn. Dette tapet påvirker også Molloys egen identitet; den hun er i relasjon til M.L. falmer i takt med vennens svinnende minner. Men forfatteren består: 'Jeg skriver ikke for å tette igjen hull og få folk (eller meg selv) til å tro at det ikke er noe å se her, men heller for å være vitne til uforståelighet, brudd og stillhet. Det er min kontinuitet, det som en skriver.'
