I 'Ved forstandens grenser' tar Hans Maier oss med på en dyp refleksjon over ofrene for Det tredje riket. Boken stiller spørsmål ved hvordan tiden kan lege sår, men påpeker samtidig at dette ikke nødvendigvis er knyttet til moral eller ånd. Maier gjør opprør mot tidsånden som visker ut minner og erfaringer. I hjertet av hans budskap ligger ideen om at offeret forblir fanget i en moralsk sannhet knyttet til de overgrep de har opplevd. Han argumenterer for at det kun er gjennom samfunnets aktive forsvar av denne moralske sannheten at offeret kan oppnå en form for frigjøring. Siden sin første utgivelse i 1966 har boken vært en viktig stemme i debatten om minne, moral og rettferdighet.
