I boken "Does Writing Have a Future?" presenterer Vilém Flusser en bemerkelsesverdig innsikt om skriftens fremtid, først utgitt på tysk i 1987. Flusser stiller spørsmål ved hva som vil skje med vår tanke og kommunikasjon ettersom skriftlig kommunikasjon gradvis blir erstattet av digital uttrykk. I sin innledning argumenterer Flusser for at skriften ikke har noe fremtid, ettersom alt som nå formidles skriftlig – og mye som ikke kan – kan registreres og overføres gjennom andre medier. Med denne boken bekrefter Flusser sin posisjon som en teoretiker innen nye medier, på samme nivå som Marshall McLuhan, Jean Baudrillard, Paul Virilio og Friedrich Kittler. Boken utforsker nuansene i disse utviklingene, der Flusser søker et felles grunnlag blant tekster og praksiser som strekker seg over tusenvis av år. Han ser tilbake på de tidligste formene for skriving og fremover mot digitaliseringen av tekster som nå er i gang. For Flusser, til tross for skrivingens begrensninger sammenlignet med digitale medier, er skriving en grunnpilar i vår historiske bevissthet, begrepet om fremgang, og vår forståelse av naturen. Hans refleksjoner provoserer til tanke og setter søkelyset på hvilken retning vår kommunikasjon tar i en digitalisert verden.
