Den 6. juni 1944, under den mest omfattende marineoperasjonen i historien, samlet 107 000 soldater seg til det som skulle bli en av de mest betydningsfulle landingene i andre verdenskrig. Blant dem var 18 000 kanadiere, som skulle innta den fem miles lange stranden kjent som Juno Beach. Denne stranda var preget av steinete klipper og et bredt sandbelte, men skjulte flere skjebnesvangre utfordringer. Tyskerne, som holdt posisjoner bak solide betongbunkere og dypt gravde skyttergraver, var forberedt og ventet på invasjonen med et arsenal av nitti 88-millimeter kanoner, femti morterer og fire hundre maskingeværer. En fire-fots høy betongmur strekke seg over hele stranden, og foran denne murfronten var et kaotisk landskap av piggtråd, tankforhindringer og miner. Middagene var klare til å forsvare seg, og Juno var den mest utsatte stranden av de fem allierte landingsstedene. De kanadiske troppene hadde et mål som lå elleve miles inn i landet, lengre enn noe annet invasjonsteam denne dagen, og de stod overfor en antatt styrke som var mye større enn forventet.
