Astrologi har en fremtredende plass i historien om filosofi og vitenskap. Forskere fra 1200-tallet, i enda større grad enn diktere og filosofer fra det gamle Hellas og Roma, anså stjernenes innflytelse på menneskers skjebne som en ubestridelig sannhet. Dette synet ble integrert i deres oppfatning av universet, hvor teologene tilskrev stjernene en makt som nesten kunne sammenlignes med Gud selv. Denne boken utforsker utviklingen av middelalderske astrologiske oppfatninger fra det femte til det femtende århundre. Den belyser hvordan astrologiske referanser og begreper ble tolket gjennom en fascinerende variasjon av litterære kilder, inkludert utdrag fra middelalderske romanser og verkene til Chaucer.
