I denne polemikken fra 1790, skrevet av en av filosofiens mest betydningsfulle og innflytelsesrike tenkere, tar Kant for seg prinsippene som støtter dømmekraften. Som den tredje kritikken i rekken – etter 'Kritikk av praktisk fornuft' og 'Kritikk av ren fornuft' – representerer 'Kritikk av dømmekraft' et sentralt verk i forståelsen av menneskelig fornuft. Dette arbeidet legger grunnlaget for moderne estetikk ved å etablere en nesten universelt akseptert ramme for debatt om estetiske spørsmål. I likhet med de tidligere kritikkene søker Kant å fastsette a priori prinsipper. Den første delen av verket tar for seg estetisk sans, hvor Kant hevder at menneskets reaksjon på spesifikke naturlige fenomener som vakre, er en anerkjennelse av naturens harmoniske orden, som korresponderer med en mental nødvendighet for orden. Den andre delen av kritikken fokuserer på den tilsynelatende teleologien i naturens design av organismer. Filosofen erklærer at sinnet er disponert til å finne formål og orden i naturen, og denne predisposisjonen danner hovedprinsippet i hans argumentasjon.
