Kants 'Kritikk av den praktiske fornuft' utkom i 1788 og utgjør den andre av hans tre kritikker, plassert mellom 'Kritikk av den rene fornuft' og 'Kritikk av dømmekraft'. Denne boken er et sentralt verk innenfor kantisk filosofi, hvor Kant tar på seg oppgaven med å forsvare sannheten i kristendommen. Han presenterer bevis på sjelens udødelighet og Guds eksistens som en del av sitt filosofiske argument. I dette verket understreker Kant at menneskets livs 'summum bonum' ikke bare handler om å søke lykken, men om å følge den moralske loven og strebe etter å bli verdig den lykken som Gud kan gi. 'Kritikken' er delt inn i tre hoveddeler: Analytikken, Dialektikken, og Metodens doktrine. I Analytikken definerer han det ultimate moralske prinsippet, den kategoriske imperativ, og argumenterer for at å adlyde dette prinsippet innebærer å utøve frihet. Dialektikken bygger på antagelsen om at både udødelighet og Gud eksisterer, og hevder at ren praktisk fornuft feilvurderer når den forventer perfeksjon i.
