I sitt monumentale verk 'Kritikk av den rene fornuft' drøfter den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) hvordan menneskelig kunnskap er begrenset av vår evne til persepsjon. Kant foretar et logisk skille mellom to typer kunnskap: a posteriori, som er kunnskap tilegnet gjennom erfaring, og a priori, som er kunnskap som ikke er avledet fra erfaring. Han argumenterer for at de mest praktiske formene for menneskelig kunnskap anvender a priori-dømminger, som kun kan oppnås når sinnet selv bestemmer betingelsene for sin egen erfaring. Denne nøyaktige oversettelsen av J. M. Meiklejohn presenterer Kants tankegang på en enkel og direkte måte, noe som gjør den tilgjengelig for lesere på alle nivåer.
