I en verden hvor tidsreiser eksisterer, ville du valgt å rette opp i samfunnsfeil eller bare sett på fremtidige episoder av Doctor Who? Paul B. Raineys 'There's No Time Like the Present' tar et uventet blikk på storartet science fiction, med et sterkt ønske om å forstå de emosjonelle livene til de vanlige menneskene, eller nerdene. Boken presenterer et enkelt, men fascinerende konsept: Tidsreiser er kun mulige mellom oppfinnelsen av den nødvendige, fungerende maskinen og dagen disse maskinene blir avsluttet. Innenfor dette begrensede tidsrommet splittes menneskeheten i to grupper: de som stolt nekter å se inn i fremtiden, og de som drar nytte av å gjøre nettopp det. Hva ville du gjort dersom du tilfeldig fikk vite med sikkerhet at du fortsatt ville jobbet med den samme meningsløse jobben som 70-åring? Hva ville du gjort om du kunne lese hver fremtidig utgave av din favoritttegneserie? Eller hvis du reiste tilbake i tid og ikke hadde råd til å reise tilbake igjen? Ville livet ditt egentlig vært så mye annerledes? Kan vi innrømme at fri vilje kanskje ikke eksisterer? Er livet egentlig slik vi tror det er?
