I sin gripende essay 'Juden auf Wanderschaft', utgitt i 1927, gir Joseph Roth et kjærlig og ofte ironisk portrett av den østjødiske kulturen, samtidig som han belyser de tragiske omstendighetene som drev mange til å forlate hjemlandet. Roth, som selv har røtter fra Østgalizien, reiser spørsmål om hvem boken egentlig er ment for. Forordet uttrykker forfatterens naive håp om at det eksisterer lesere som har respekt for smerte, menneskelig storhet, samt for det uunngåelige svekke ved livet – det som ofte følger med lidelse. Han appellerer til vest-europeere som ikke lar seg blende av sin egen komfort, men som forstår at de har mye å lære av østlige tradisjoner. Roth minner oss om at store mennesker og ideer kommer fra Galizien, Russland, Litauen og Romania, og at disse bidragene – ikke bare de kriminelle aspektene – kan være essensielle for å bygge og styrke den vestlige sivilisasjonen.
