I denne betydningsfulle revurderingen av japansk imperialisme i Asia, setter Mark Driscoll søkelyset på menneskeliv og arbeidskraftens rolle. Med utgangspunkt i subaltern postkoloniale studier og marxisme, retter han kritisk oppmerksomhet mot perifere områder, der aktører som kinesiske coolies, japanske prostituerte, menneskesmuglede japanske kvinner og koreanske leietakere bidro med den nødvendige energien som drev Japans imperium fremover. Driscoll identifiserer tre faser av Japans kapitalistiske ekspansjon, hver drevet av distinkte metoder for å fange og ekspropriere liv og arbeidskraft: biopolitikk (1895–1914), nevropolitikk (1920–32) og nekropolitikk (1935-45). I den første fasen utnyttet japanske eliter arbeidskraften til marginaliserte grupper i takt med at Japan koloniserte Taiwan, Korea og Sør-Manchuria, samt sendte prostituerte til Kina for å utvide sin markedshøyhet. I den andre fasen, som Driscoll forbinder med deforme kropper som arbeider i periferi, setter han fokus på kommersiell seksualitet og pornografi, samt den 'erotisk-groteske' medien i metropolen.
