I en tid preget av stagnasjon og desillusjon i postkolonial historie, der mange antikoloniale utopier har svunnet hen i et hav av utmattelse, korrupsjon og autoritarisme, fremfører David Scott et argument for nødvendigheten av å nyskapende tenke over fortiden for å kunne gjenoppleve en mer anvendelig fremtid. Han beskriver hvordan antikolonialistene, før uavhengigheten, skildret overgangen fra kolonialisme til postkolonialisme som en romantisk fortelling; en beretning om å overvinne, bekreftelse, frelse og forløsning. Scott hevder at postkolonial forskning antar den samme utviklingen, noe som pålegger konseptuelle begrensninger. Han foreslår at tragedie kan være en mer nyttig narrativ ramme enn romantikk. I en tragisk fremstilling framstår fremtiden ikke som en uavbrutt bevegelse fremover, men som en langsom og til tider reversibel rekke av opp- og nedturer. Scott utforsker de politiske og epistemologiske implikasjonene av hvordan fortiden oppfattes i forhold til nåtiden og fremtiden, gjennom en ny vurdering av C. L. R. James.
