Antikoloniale teoretikere og revolusjonære har tradisjonelt anvendt dialektisk tenkning som et sentralt våpen i deres kamp mot undertrykkende strukturer og forhold. Forholdet mellom disse tenkerne og dialektikken har imidlertid aldri vært enkelt, da antikoloniale tenkere har motstått den historiske determinismen, teleologien, euroentrisismen og den ensidige vektleggingen av klasseidentitet som enkelte retninger innen marxismen legger, ofte på bekostning av rase, nasjon og folkelig identitet. I de senere tiårene har konflikten mellom dialektikken og postkolonial teori blitt enda dypere. I "Decolonizing Dialectics" bryter Geo Maher denne fastlåste situasjonen ved å bringe sammen verkene til Georges Sorel, Frantz Fanon, og Enrique Dussel med moderne venezuelansk politikk. Han formulerer en dialektikk som er tilpasset kampen mot arven etter kolonialisme og slaveri. Denne dekoloniserte dialektikken er basert på en kontinuerlig kamp, der fremgang må kjempes for, og hvor kampene til de undertrykte gir den eneste garantien for historisk bevegelse.
