I boken 'Fighting and Writing' bringer Luise White sin dype historiske innsikt til å undersøke de mange krigsmemoarene skrevet av hvite soldater som kjempet for Rhodesia under den zimbabwiske frigjøringskampen fra 1964 til 1979. I disse memoarene finner White en levende og kontroversiell debatt om rase, forskjeller og selve krigen. Skribentene er menn som var ambivalente vernepliktige, ofte klar over den meningsløse kampen de deltok i - ikke brutale brikkene i et rasistisk regime, men individer som reflekterte over sin egen rolle. Videre hevder de fleste av disse mennene at de mest vesentlige aspektene ved å føre geriljakrig - jakt og sporing, kunnskap om landet og om afrikanske samfunn - ble lært fra sorte lekekamerater i en idealisert, landsbystart. I disse memoarene forblir de afrikanske geriljakrigerne knyttet til naturen, selv mens de hvite soldatene skryter av sine egne dyktigheter.
