Habeas Viscus belyser rases sentrale rolle i forståelsen av hva det betyr å være menneske. Alexander G. Weheliye utvikler teorien om 'rasialiserende sammenstillinger', der han betrakter rase som en sammensetning av sosio-politiske prosesser som regulerer og klassifiserer menneskeheten i ulike kategorier: fullt menneske, ikke-helt menneske, og ikke-menneske. Denne reguleringen er ikke nødvendigvis biologisk, men er ofte forankret i politiske hierarkier som relaterer seg til menneskekroppen. Weheliye henter viktige perspektiver fra de svarte feministiske forskerne Hortense Spillers og Sylvia Wynter, hvis bidrag er essensielle for hans argumentasjon. Deres arbeid er spesielt betydningsfullt for det intellektuelle prosjektet innenfor svart studier, spesielt i forhold til rasisering og hvordan det menneskelige kategoriseres i den vestlige moderniteten. Wynter og Spillers ser på svart studier som en måte å utfordre den dominerende oppfatningen av menneskhet, som ofte identifiseres med den hvite, vestlige mannen. Weheliye plasserer svarte feministiske teorier om modernitet som viktige korrigeringer til diskursene om 'bare liv' og biopolitikk, slik de er utformet i verkene til Giorgio Agamben.
