I takt med at moderne europeiske imperier ekspanderte, ble skriftlig språk avgjørende for å formulere imperial autoritet og rettferdiggjøre erobringer. For imperiets administratorer og tenkere betød de 'innfødtes' manglende leseferdighet en demonstrasjon av deres primitivitet og manglende evne til forandring. Likevel, som bidragsyterne til "Indigenous Textual Cultures" tydelig viser gjennom eksempler fra Stillehavsøyene, Australasia, Nord-Amerika og Afrika, var urbefolkningene høyst tilpasningsdyktige og skapte nyskapende, dynamiske litterære praksiser som bevarte tradisjoner for urfolks kunnskap. Bidragsyterne viser hvordan moderne leseferdighet opererte parallelt med muntlighet istedenfor å erstatte den. Gjennom å rekonstruere flere tradisjoner av urfolks leseferdighet og tekstproduksjon, retter de fokus mot de ofte skjulte, glemte, neglisjerte og marginaliserte kulturelle innovatørene som leste, skrev og brukte tekster på uendelig kreative måter. Dette verket demonstrerer hvordan arbeidet til disse innovatørene spilte en avgjørende rolle.
