Som sine kolleger Stanley Kubrick, Quentin Tarantino og Sofia Coppola, lager Wong Kar-wai lydsporene til filmene sine ved å bytte ut originalmusikk med kommersielle innspillinger. I 'Remixing Wong Kar-wai' undersøker Giorgio Biancorosso de kombinerte praksisene som ligger til grunn for Wongs filmkunst for å revurdere begreper som musikalsk låntaking, tilegnelse og omarbeiding. Wongs uimotståelige forkjærlighet for å hente musikk fra andre filmer – enten det dreier seg om gamle kinesiske melodramaer, Hollywood-blockbustere eller europeiske kunstfilmer – gjør kjent musikk til en del av hans unike filmspråk. Gjennom Wongs utforskning av musikk- og filmarkiver, og gjennom hans kyndige sammenklipping av forskjellige musikkstiler, mister kjent musikk sine tidligere assosiasjoner og får et uendelig nytt spekter av betydninger i filmene hans. Med utgangspunkt i Claude Lévi-Strauss' begrep om bricolage argumenterer Biancorosso for at Wongs låntaking kan forstås som en praksis med kreativ ødeleggelse, der Wong fungerer som en bricoleur som remikser tilgjengelig musikk.
