I "Sensing Sound" presenterer Nina Sun Eidsheim en vibrasjonsteori for musikk som radikalt omdefinerer vår forståelse av lyd, musikk og lytting. Eidsheim argumenterer for at lyd, musikk og lytting er dynamiske og kontekstuelt avhengige fenomen, snarere enn å være faste, kjente og konstante størrelser. Gjennom eksempler fra 2000-tallets operaer av Juliana Snapper, Meredith Monk, Christopher Cerrone og Alba Triana utfordrer hun vanlige forutsetninger omkring lyd, som for eksempel at luft er det naturlige mediet for lydens reise. Hun viser også hvordan sted og mottakelse er avgjørende for hvordan en fremføring oppfattes. Ved å teoretisere stemmen som et kunnskapsobjekt og avvise ideen om en a priori definisjon av lyd, frigjør Eidsheim stemmen fra en begrensende sett av faste konsepter og betydninger. I hennes teori inkluderer musikk auditive, taktile, romlige, fysiske, materielle og vibrasjonelle sanseopplevelser. Denne utvidede definisjonen av musikk, som manifesterer seg gjennom materielle og personlige opplevelser, åpner for en dypere forståelse av hva musikk kan være.
