På slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall deltok hundrevis av amatørfotografer i bevegelsen for fotografisk kartlegging i England. Deres mål var å dokumentere de materielle restene av Englands fortid, slik at disse kunne bevares for fremtidige generasjoner. I boken 'The Camera as Historian' utforsker den banebrytende historikeren og visuelle antropologen Elizabeth Edwards et arkiv med nesten 55 000 fotografier, tatt av 1 000 fotografer, hvorav de fleste har vært ukjente inntil nå. Edwards tilnærmer seg denne kartleggingsbevegelsen og dens sosiale og materielle praksiser gjennom et etnografisk perspektiv. Hun analyserer hvordan amatørfotografene oppfattet verdien av prosjektet sitt og knytter kartleggingene til temaer som fritid, forståelse av lokale og nasjonale identiteter, samt veksten av populærfotografi. Hennes undersøkelse av hvordan fotografene balanserte mellom vitenskapelig objektivitet og estetiske reaksjoner på fortiden fører henne til å argumentere for at kartleggingsbevegelsen var like opptatt av betingelsene for sin egen modernitet.
