Krigen som ble utkjempet mellom India og det som dengang var Øst- og Vest-Pakistan i 1971, førte til dannelsen av Bangladesh, som i dag huskes som frigjøringskrigen. For India representerer denne konflikten en triumferende oppgjør med Pakistan. I Pakistan blir krigen, hvis den anerkjennes, forstått som et svik begått av bengalerne. Uansett hvilken nasjonalistisk fortelling som presenteres, unnlater de å fange den menneskelige kostnaden ved krigen. I løpet av denne perioden bølget volden mot kvinner frem: både pakistanske og indiske soldater, samt bengalske militsgrupper, begikk systematiske overgrep, der voldtekt og tortur av kvinner fant sted på massivt nivå. I "Women, War, and the Making of Bangladesh" deler overlevende sine historier, og avdekker kraften i å gi stemme til det som ofte er ansett som uhørt. De snakker om sin offerstatus – om voldtekt, tap av anseelse og statsborgerskap, samt om "krigsbabyene" som ble født etter 1971. Kvinnene trer også frem som agenter for endring; de er sosiale arbeidere, omsorgsgivere og krigere under krigen. I konklusjonen reflekterer menn som terroriserte kvinnene under krigen over sin brutale atferd og sine anstrengelser for å gjenskape en følelse av menneskelighet etter krigen.
