"Cartesianische Meditationen und Pariser Vorträge" er et betydningsfullt verk av Edmund Husserl, en av de mest innflytelsesrike tenkerne i det 20. århundre. I denne boka oppfordrer Husserl filosofien til å avstå fra forhastede tolkninger av verden, og til å fokusere på analytiske betraktninger av det som umiddelbart fremtrer for bevisstheten (fenomenalt). Han understreker at 'erkjennelse' er knyttet til psykiske og fysiologiske prosesser, men at den ikke er identisk med dem. Empiriske psykologiutsagn kan aldri danne grunnlag for logiske normer, ettersom empiriske påstander er av sannsynlighetsnatur og kan falsifiseres. I motsetning til dette er logikk ikke underlagt de samme kausale betingelsene som empiri. Derfor kan filosofi som vitenskap ikke inngå i en naturalistisk tilnærming. Husserl argumenterer for at filosofi, erkjennelsesteori, logikk og ren matematikk er idealvitenskaper, der lovene uttrykker ideelle sannheter a priori. Gjennom det han kaller 'eidetisk reduksjon', oppnår man en tilstand av nøytralitet som er avgjørende for videre forståelse av fenomenene.
