Duineser Elegien er en enestående samling bestående av ti elegier skrevet av den anerkjente poeten Rainer Maria Rilke. Navnet stammer fra Duino slott, som ligger i nærheten av Trieste, hvor Rilke ble invitert som gjest av grevinne Marie von Thurn und Taxis-Hohenlohe i 1912. Her begynte han arbeidet med den første elegien. Samlingen utforsker et bredt spekter av menneskelige opplevelser, fra øyeblikk av lykke, som kjærlighet, til klager over de eksistensielle utfordringene ved menneskets bevissthet. Rilkes estetiske ambisjoner i disse elegiene er å forene de tradisjonelle formene for hymne og elegi. Gjennom Duineser Elegien utvikler han et metafysisk verdensbilde, men innholdet i elegiene strekker seg langt utover å bare formulere filosofiske tanker. Det som virkelig gir dybde til verket, er den måten tankene uttrykkes på. Derfor kan en enkel oppsummering av innholdet ikke rettferdiggjøre kompleksiteten i teksten. Duineser Elegien tar for seg konfliktene i den menneskelige tilstand og gir leseren en mulighet til å reflektere over livets dype og ofte motstridende realiteter.
