Boken "Ein Hungerkünstler" tar leseren med inn i den fascinernende og tragiske verdenen til en sultkunstner som en gang var en populær attraksjon. I en tid der offentligheten var dypt interessert i hans unike kunstform, var sultkunstneren fanget i sitt bur, der han ble beundret og observert av publikum dag ut og dag inn. Til tross for den ytre beundringen, opplever han en dyp indre konflikt; for ham er det å sulte «den letteste saken i verden», men han opplever at ingen tror på hans hengivenhet til kunsten. Folk mistenker ham til og med for å spise i hemmelighet, noe som er dypt frustrerende for ham. Etter tretti dager, insisterer hans impresario på å avslutte opptreningen, og tilbyr ham mat, noe som kun øker hans følelser av misforståelse og isolasjon. Sultkunstneren er stolt av sin evne til å motstå fristelser, men samtidig sunker humøret hans i takt med at folk mister interessen for hans kunstform. Med tiden blir sultkunsten mindre populær, og sultkunstnerens status som en sensasjon ebber ut. Denne novellesamlingen, utgitt i 1924, er en tankevekkende kommentar til hvordan kunst og samfunnets oppfatninger kan endre seg over tid.
