Da Axel Smith var på jakt etter sin siste norm for å bli sjakkgrandmaster, innså han at han trengte en endring i sin åpningsteori for hvit. I stedet for å fokusere på å memorere mange konkrete trekk for å skaffe seg en fordel, bestemte han seg for å legge vekt på bøndenes strukturer og typiske strategier. Resultatet ble et repertoar basert på oppstillingen med trekkene d4, Nf3, c4 og e3. Denne tilnærmingen bidro ikke bare til at Axel Smith oppnådde tittelen som grandmaster, men førte også til utviklingen av 'e3 Poison'. Dette repertoaret kan brukes med mange forskjellige trekkrekkefølger, og Smith forklarer fordelene og ulempene ved hver enkelt. Leserens behov for å memorere mange trekk reduseres, men det er fortsatt viktig med hardt arbeid for å forstå temaene; derfor inneholder boken mange øvelser som setter leseren på prøve. Smith demonstrerer at et praktisk repertoar også kan være et grandmaster-repertoar – nøkkelen ligger i å forstå de posisjonelle temaene og strategiene.
