Den økende trenden med post-sannhets politikk representerer en av de mest alvorlige krisene i vestlig liberaldemokrati siden slutten av den kalde krigen. Det fallende tilliten til ekspertkunnskap og mainstream media, veksten av sosiale medier uten en gatekeeping-funksjon, samt økt utenlandsk innblanding i valgprosesser har ført til fragmentering, polarisering og ustabilitet i vestlige demokratiske systemer. Det som gjør post-sannhets politikk så utfordrende å motstå, er dets tilsynelatende demokratiske karakter, som hevder å utfordre byråkratisk depolitisering, ekspertenes dominans og fraværet av alternativer til den hegemoniske politikken. 'Biopolitics After Truth' tilbakeviser denne tolkningen ved å hevde at post-sannhets ideologi fører til en nedgradering av den offentlige sfære, som er avgjørende for demokratisk styring. I stedet for å muliggjøre motstand mot ekspertbaserte biopolitiske styringsformer, oppløser sannhetsfornektelse det eneste rammeverket hvor deres contestasjon og transformasjon kunne finne sted.
