Gilles Deleuze har, mer enn noen annen filosof, vært en sentral skikkelse i den nylige 'affective turn' innenfor filosofi og humaniora. Til tross for hans innflytelse, har både kritikere og tilhengere ennå ikke fullt ut forstått hvor dyptgående Deleuze er ambivalent overfor følelser og legemlighet i sin helhet. D. J. S. Cross argumenterer for at denne ambivalensen, samt dens vedvarende tilstedeværelse, ofte blir oversett, da den kun blir tydelig gjennom en systematisk analyse av affekt i Deleuze's verk. Ved å belyse hvordan Deleuze fra starten av setter spørsmål ved og samtidig følger opp tradisjonen, justerer Cross vårt syn på Deleuze's filosofi og den nylige 'affective turn' som bygger på den.
