Siden Platons 'Republikken' har mimesis – kunstverkets tause krav om å gjenspeile eller imitere det virkelige liv – vært utsatt for en nær konstant strøm av kritikk. Det har blitt beskyldt for å naturalisere en angivelig ukomplisert relasjon mellom verden og fiksjon. 'Lines of Mimesis' tilbyr en revidert fremstilling av mimesis. Boken oppfordrer til en ny vurdering av de representasjonelle holdningene til to litterære skoler, som vanligvis anses å være i strid med hverandre: romanticisme og realisme. Dette skjer gjennom en grundig analyse av skrifter og tegninger utført av to sentrale figurer, vanligvis ansett som forkjempere for hver sin skole: E. T. A. Hoffmann og Honore de Balzac. I lys av disse tekstene argumenterer Dickson for at det er mulig å oppnå en mer omfattende forståelse av mimesis når vi innser at det handler om de subjektive sanseopplevelsene som er vevd sammen med objektene. Denne fornyede forståelsen kan videre kaste lys over hvordan et kunstverk reflekterer sin egen relasjon til virkeligheten.
