I løpet av det tidlige 1800-tallet var F. W. J. Schelling involvert i tre betydelige kontroverser med en av sine mest innsiktsfulle kritikere, A. C. A. Eschenmayer. Den første av disse kontroversene fant sted i 1801 og fokuserte på naturfilosofi. I denne boken gir Berger og Whistler en banebrytende redegjørelse for dette øyeblikket i filosofihistorien. De argumenterer for at nøkkelbegreper fra Schellings tenkning, som identitet, potens og abstraksjon, ble først utviklet i hans tidlige debatt med Eschenmayer. Gjennom en rekke oversettelser og kommentarer viser de at 1801-kontroversen er en avgjørende resurs for å forstå Schellings tanker, naturfilosofien og opprinnelsen til absolutt idealisme. Videre demonstrerer Berger og Whistler hvordan Schelling-Eschenmayer-kontroversen reiser viktige spørsmål for dagens naturfilosofi, inkludert forholdet mellom identitet og forskjell og muligheten for forklaring.
