Selv om Eiermann hadde gjort seg bemerket på 1930-tallet med sine eneboliger i Berlin, fikk han senere problemer med å akseptere oppdrag for denne bygningstypen. I perioden kjent som 'det økonomiske mirakelet' ble han kontaktet av mange som ønsket hans design. Bare Hardenberg-huset i Baden-Baden tilfredsstilte ham, men spesielt hans eget hus, som han bygde i Baden-Baden i 1959-62. Dette huset, bygget etter hans suksess med den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel i 1958 og samtidig med Gedächtniskirche i Berlin og den tyske ambassaden i Washington, skulle bli en av hovedverkene i hans kreative produksjon etter krigen. Som en byggmester i egen rett fikk han her uforbeholdent realisert sitt idealbilde av liv for seg selv og sin familie gjennom arkitekturen. Eiermann forsøkte selv å forklare huset, som utviklet seg gjennom en lengre planleggingsprosess, primært fra et funksjonelt ståsted: hovedhus og anneks.
