Når jeg mottok invitasjonen til å lese manuset til Corinas bok, ønsket jeg først og fremst å takke ja. Nå er jeg i en alder der jeg arrogant påstår å ha lest det meste og lurer på hva som kan overraske meg. Vel, Corinas bok har nettopp det – overrasker meg på alle de stedene jeg trodde var trygge og utilgjengelige. Det som slår meg først, er at hun uten anstrengelse avviser den melankolske, klagende skriveformen mange kvinner omfavner. Setningene er korte, og de banker ikke forsiktig på døren, de kommer rett inn og smeller dørbladet mot veggen. Temaet i boken er noe som virkelig fascinerer; forholdene, de forbudte kjærlighetene, og de flyktige forbindelsene. Corina avliver enhver feminismehypokrisy i sine fortellinger, og begraver den dypt, langt vekk. Språket hun bruker, er også grenseløst. Corina håndterer det rumenske språket med en fryktløshet som er beundringsverdig. Hun har mot, som man si, 'har baller'. Dette er ikke en sjeldenhet, men å manipulere med ord som ofte anses som tabu, er en kunst hun behersker mesterlig.
