I perioden mellom de to verdenskrigene og inn i det 20. århundre fremkom et felles konsept som ble et utgangspunkt for filosofer ansett som eksistensialister: begrepet om det Absurde. Jean-Paul Sartre utgav romanen 'Nausea' i 1938. Den filosofiske kvalmen er en form for eksistensiell ubehag som oppstår ved erkjennelsen av det Absurde - det ubegripelige ved tilværelsen. Sartre tar for seg den indre uroen hos individet som, i en pre-refleksiv tilstand, stiller seg opp mot den totale meningsløsheten i eksistensen. Denne erfaringen er grunnlaget for hans filosofiske konstruksjon, der han kombinerer surrealistiske bilder med en hybrid av litteratur og filosofi, noe som har brakt ham stor anerkjennelse. Forskningen fokuserer spesielt på Sartres produksjon før Andre verdenskrig og ser nærmere på hvordan han konseptualiserte sin 'Nausea', samt mulighetene for å overvinne denne eksistensielle krisen. For å oppnå dette er det nødvendig å evaluere det litterære verket i kontekst, og trekke ut de elementene som bidrar til en dypere forståelse av tematikkene han tar opp.
