Notater fra undergrunnen er en dyptgripende novelle av Fyodor Dostoevsky, først publisert i 1864 i tidsskriftet Epoch under tittelen 'En Bekjennelse'. Fortellingen presenteres som et førstehåndsberetning, en slags bekjennelse fra en bitter og tilbaketrukket forteller som lever i St. Petersburg. Denne anonyme narratoren, ofte omtalt som 'Undergrunnen Mennesket' av kritikere, har trukket seg tilbake fra samfunnet etter en karriere som offentlig ansatt. I novellen skildres hans indre monologer og tankestrømmer i en intens dialog med leseren, der han reflekterer over livets meninger og samfunnets krav. Mikhail Bakhtin beskriver fortellerens stemme som kompleks, der 'det bokstavelig talt ikke finnes et eneste ord som er uomtvistelig sikkert'. Hver setning fører til neste, da narratoren engasjerer seg i en besettende mental debatt med seg selv og andre. Undergrunnen Mennesket kritiserer moderne russisk filosofi, særlig Nikolaj Tsjernysjevskijs verk 'Hva skal gjøres?'. Gjennom sin unike stil og psykologiske dybde gir Dostoevsky leseren et unikt innblikk i sjelen til en mann som har fjernet seg fra samfunnet, og som stiller spørsmål ved både sin egen eksistens og de normer som preger hans samtid.
