I en tid preget av uvitende holdninger til personer med spesielle behov, ga Rudolf Steiner i 1924 viktige forelesninger til en liten gruppe lærere og leger. Han understreket at det ikke er riktig å snakke om normalitet eller unormalitet i forhold til et barns indre liv, eller i det hele tatt i menneskers indre liv. Steiner hevdet at slike merkelapper ikke bidrar til noen forståelse, og at både leger og lærere først og fremst bør avvise slike vurderinger. I motsetning til de rådende tankene fra en tid hvor ideer som sosialdarwinisme og eugenikk var vanlige, presenterte Steiner et menneskesyn som oppfordret til dypere forståelse og medfølelse. Hans forelesninger ble et fundament for fremtidig arbeid med barn som trenger spesielle tilnærminger og forståelse, og de står i sterk kontrast til de brutale tiltaksprogrammene som skulle komme fra nazistene noen år senere.
